"Vilje" er en dansekonsertforestilling som tar utgangspunkt i ønsket om å bli sett, akseptert og inkludert - og om den livsbejaende viljen som ligger bak.
Subjektet i "Vilje" søker å bli sett og akseptert ved å våge å vise seg frem, utilslørt og ærlig gjennom kunsten. Blir individet sett kan det også våge, søke og oppleve å bli inkludert.
Om "Vilje" er en dansekonsertforestilling hvor materie fra "Alene" og "Crux" flettes inn med "Vilje" og opptrer i et sterkt dialektisk forhold, som i en symbiose; slik som bestanddeler i det virkelige liv.
Dette symbiotiske samspillet mellom delene knytter jeg opp mot konseptet om a priori, forut for vår erkjennelse, «det umiddelbare objekt», og a posteriori, fra erfaring, slik filosofen Schopenhauer bruker begrepene. De omhandler ikke så mye tid som grunnlaget for erkjennelse som vi mennesker oppnår gjennom vår evne til persepsjon og kognisjon. Schopenhauer postulerer at det eneste vi kan vite noe om er det vi erfarer gjennom vår egen kropp, og at dette skjer ved en iboende vilje som han kaller Vilje. Vilje i kroppen (og naturen forøvrig) beveger oss i handling og vekst. Viljen er grunnlaget for menneskets vesen og er, etter Schopenhauers begrep, kroppens kunnskap a priori, m.a.o. det vi har som eksistensielt fundament for vår væren i verden. Kroppen er sentral i Schopenhauers erkjennelsesteori og han kaller kroppen «det umiddelbare objekt». Som et umiddelbart objekt har kroppen umiddelbar evne til persepsjon og opplevelse av verden omkring seg selv. Innenfor begrepet «det umiddelbare objekt» sanser mennesket verden på et underliggende bevissthetsnivå uten evne til erkjennelse. Det er først når bevisstheten tilegner seg kunnskap a posteriori, altså etter erfaringen, at mennesket kan oppnå erkjennelse. Erkjennelsen knyttes til forandring som følger av lov om årsak og virkning.
På et metanivå omhandler forestillingen en sammenblanding av ‘det’ som er den egentlige motivasjonen, ‘det’ som egentlig skal undersøkes og ‘det’ som egentlig foregår. Den egentlige motivasjonen ligger i ønsket om å bli sett og inkludert, det som egentlig skal undersøkes er ulike fasetter av menneskelig erkjennelse og det som egentlig foregår er samspill mellom mennesker gjennom kunsten i møte med et publikum. Dette kan skjematisk settes opp slik:
Vilje Crux Alene
a priori den umiddelbare opplevelsen gjennom kroppen a posteriori
den egentlige motivasjonen det som egentlig foregår det som egentlig undersøkes
ønsket om å bli sett og inkludert samspill mellom mennesker gjennom kunsten menneskelig erkjennelse
scenisk overført til fysiske og i møte med forutsetningene reaksjonen som følger av erfaringen materielle forutsetninger etter møtet med forutsetningene
Forestillingens uttrykk formes av bevegelse og vokal lyd; med hjelp av lydtekniske hjelpemidler som effektpedaler, loop-boks, mikrofoner og ledninger. Sammen med lyssetting utgjør dette forestillingens scenografi og fungerer som bevegelige bestanddeler i samspill med utøverne på scenen.
Musikken skapes underveis i forestillingen gjennom live opptak og loops. Lydbildet formes av utøvernes vokale uttrykk og bygges opp gjennom improvisasjon. Hele forestillingens form er inspirert av Cages konsept om "indeterminacy", noe som innebærer at en del av forestillingens bestanddeler er forutbestemt og at disse skaper rammene for et improvisert scenisk og musikalsk verk.
Om bevegelse Jeg arbeider interdisiplinært med dans og musikk og det som fascinerer meg er intervensjonen mellom bevegelse og vokal lyd. Jeg opplever dem som symbiotiske i min egen kropp. Den ene trenger den andre, og den andre trenger den ene. Jeg søker ulike tilnærminger til utforskning av kunstnerisk materiale og er blant annet inspirert av John Cage og hans definisjon av musikalsk komposisjon som organisert lyd. Jeg har adoptert den og gjort det gjeldende for hvordan jeg ser på egen prosess i utvikling av koreografi som organiserte bevegelser. Dette kan være på detaljnivå, men også innenfor en videre ramme.
Når jeg organiserer bevegelser på detaljnivå er disse først laget hver for seg og uten direkte relasjon. Hver bevegelse er utviklet for seg sammen med vokal lyd. Når jeg senere setter ulike bevegelser sammen ser jeg på det som at jeg komprimerer bevegelser - jeg fortetter det opprinnelige tidsrommet mellom dem og lager en ny kompakt hendelse (koreografi).
Når jeg organiserer bevegelser innenfor en videre ramme bruker jeg igjen et av Cages’ begreper som verktøy. Med begrepet «indeterminacy» (ubestemthet, min oversettelse) som utgangspunkt forhåndsdefinerer jeg ytre faktorer som forhold til rommet, gjenstander og tekniske virkemidler, og bestemmer meg for vokale uttrykksform, men lar improvisasjon med bevegelse og stemme være bærende.
John Cages’ definisjon av begrepet indeterminacy resonnerer godt med min arbeidsform hvor det er prosessen som viser meg som kunstner hva som kommer ut av det. Jeg ønsker at kunsten skal være foranderlig og ha mulighet til å utvikle seg i takt med seg selv. I møte med publikum blir kunsten på den måten både ‘bestemt’ og ‘ubestemt’. Det bestemte består av de forhåndsgitte rammene og det ubestemte består av improvisasjonen, det intuitive og brikkene som faller på plass når det uttrykkes i møte med publikum.
Om lyd Jeg har over lengre tid funnet inspirasjon i litteratur om kognisjon, persepsjon og nevrologisk aktivitet som omhandler motorområder i hjernen og hvordan speilnevroner og audiovisuelle speilnevroner aktiveres, ikke kun ved ytre påvirkning og persepsjon av den ytre påvirkningen, men også ved ‘mentale bilder’ som refererer til en perseptuell opplevelse. Det mentale bildet eksisterer uten et eksternt sanseinntrykk som aktiverer nevronene - det kan være nok å forestille seg, tenke på og observere andres opplevelse.
Relatert til mitt arbeid, finner jeg dette spesielt interessant fordi jeg søker forståelse for hvordan det å uttrykke meg gjennom bevegelse og samtidig gjennom vokal lyd, kan være integrert i hverandre. Noen svar på dette finner jeg i litteratur som forteller at de samme motorområdene i hjernen aktiveres ved produksjon av bevegelse og lyd, at speilnevroner og audiovisuelle speilnevroner aktiveres ved hjelp av min tanke og sender signaler til muskler som både beveger ledd og lemmer, men også som beveger lydproduserende muskler som stemmebånd, diafragma og tilhørende muskelgrupper. Med dette som utgangspunkt søker jeg å lage musikk av bevegelse. Jeg lar meg bevege, lager bevegelser som genererer vokal lyd og arbeider med kroppen som instrument. Jeg musikaliserer vokal lyd ved hjelp av tekniske hjelpemidler som loop-bokser, effektpedaler, mikrofoner og forsterkere i formidling av uttrykk og innhold.